Dag 2 (16. mai) – Komorene og shiromanien

Komorene strekker seg over fire tropiske øyer vest for Madagaskar i Det indiske hav. En av øyene, Anjouan, ble grunnlagt rundt år 1500. Da var islam allerede innført av arabiske handelsreisende som var blitt rike på slaveri og krydderhandel. Franske koloniinnbyggere tok makten sent på 1800-tallet.

Komorene2Komorene fikk uavhengighet i 1975 etter en lang rekke diktaturer og statskupp. I dag følger 99 prosent av befolkningen en afrikansk variant av folkeislam.

Den første sultanen av Anjouan valgte et rødt flagg som symbol for sultanatet. Rødt var et tegn på makt og kongeverdighet. Fargen fikk stor betydning for hvordan kvinnene kledde seg på den tiden og var forbeholdt kvinner av høy rang. I offentligheten skulle kvinner gå med slør av rødt tøy.

På 1900-tallet ble andre farger og mønstre tatt i bruk, men rødt har fremdeles en viktig symbolverdi i anjouani-kulturen og kvinner kler seg fortsatt i rødt.

Det tradisjonelle plagget shiromani, er sydd sammen av seks firkanter av stoff. comoros.jpgNår en kvinne har på seg denne, former sømmene på firkantene et stort og tydelig kors på kroppen. Shiromanien brukes på religiøse festivaler, politiske arrangementer, brylluper og i dagliglivet. På grunn av shiromanien blir en anjouani-kvinne gjenkjent over hele verden. Den er et symbol på kulturen deres og de bærer den med stolthet.

Be for dem

  • Komorene har utholdt en rekke herskere, fra sultaner, pirater og slavehandlere, til kolonimakter. Be om at de finner frihet og liv i Jesus.
  • Be spesielt for kvinner som bærer shiromanien, disse er en nøkkel til å åpne denne kulturen for evangeliet.
  • Familielivet på øyene er sterkt preget av sjalusi. Be for gjensidig tillit og hengivelse i de store familiene og for sunne modeller for familieliv.
Reklamer

2017 – Dag 23 (18. juni) – Bejafolket i Sudan

Amna som har på seg en lys blå kappe svøpt omkring kroppen og hodet og med en gullring gjennom nesen sitter og ser på det brennende kullet mens hun steker kaffibønnene. Den gjentatte ristingen har en beroligende rytme som påvirker følelsene hennes.

Amna er 21 år gammel og lever i Daim al Arab, det fattige beja-strøket i Port Sudan på Rødehavskysten. Der er omtrent 3 millioner bejaer som bor langs et stripe land fra Sør Egypt til det vestre lavlandet i Eritrea. Amna vokste opp i en nomadisk gruppe som vandret i det harde tørre landskapet omkring Rødehavsfjellene.

beja people.jpg

Hun ble omskåret da hun var fire år, en traumatisk, smertefull erfaring som tiden har døyvet, men ikke helbredet. Hun er nå gift og har en sønn, Mohammed, men hennes mann, Hassan, måtte flykte fra Sudan fordi politisk uro har ført til trakassering og tvangsforflyttning av bejafolket. Han opplevde nye trusler i Egypt og dro på en farlig ferd til Europa, der han holder til på et utrivelig asylmottak. Amna snakker av og til med han på telefonen, men han er deprimert og har ingen penger å sende henne.

 

For å få åndelig trøst følger Amna en blanding av islamsk folketro, med jinner og onde ånder som sine trofaste følgesvenner. Hun lengter etter det tidligere nomadelivet og etter mening med livet, men hun kan ikke finne freden hun lengter etter. Hun nipper til den sterke søte kaffen og ser ut på den støvete gaten. En tåre ruller nedover hennes mørkebrune kinn, og hun tørker den stille bort med kappen. Hvem vil hjelpe meg og hvem vil berge meg, grubler hun. Sønnen hennes leker i den skitne hytta. En ny dag har begynt.

hvordan

  • Det er vanskelig å nå bejafolket, og de praktiserer islams folketro som også holder dem i frykt. Be for troende i Egypt, Sudan og Eritrea at de kan strekke ut hånden til disse menneskene, dele de gode nyhetene om Jesus og gi dem praktisk hjelp.
  • Be om ferdigstilling av Bibelen for disse menneskene. Språket ble skrevet ned for ca. 20 år siden, men mye av Guds Ord er ikke blitt oversatt ennå.
  • Be om nye muligheter til å tjene og støtte bejafolket, som er å finne blant andre flyktninger over hele verden.